«Misjonærbloggingssaken»

Når denne ”misjonærbloggingen” til undertegnede først ble mediesak så vil jeg si at pressen ikke gjorde jobben sin. Grunnen til dette er at alle sitatene ble tatt ut av sin sammenheng.
Utsagent om at jeg ”koser meg hver gang en eller annen misjonær fra en karismatisk menighet får ”råtne” litt i et fengsel i Midtøsten eller Øst-Asia grunnet misjonering”, må sees på som en overdrivelse, en metafor og en spissformulering. Formuleringene må også sees i hvilken sammeheng det ble skrevet i; på en blogg. Det må også tas med at ”råtne” ble skrevet i gåseøyne. Hadde jeg virkelig ment det jeg skrev, hadde jeg ikke skrevet det i gåseøyne, ei heller hadde jeg skrevet ”råtne” litt, og mest sannsynlig sendt inn et leserinnlegg til en avis. Når misjonærer utfordrer skjebnen ved å driver med misjon i land det er strengt forbudt, så får de ta konsekvensen med et fengselsopphold, uansett hvor mye de er uenige i disse lovene. De vil da tenke seg om noen ganger før de gjør noe tilsvarende neste gang og de vil dermed ikke belaste UD unødvendig. Hver gang en misjonær havner i fengsel i Midtøsten, så må UD straks sette i gang tiltak, som krever store ressurser. Mange kristne vil nok være uenige for de skjuler seg bak et bibelsitat som sier at de har plikt til å drive misjon, men jeg har like fullt rett til å mene det.
I de tilfeller misjonærer lykkes å få noen muslimer til å konvertere, så risikerer jo disse personene dødsstraff i mange land. Det meste av misjoneringen skal jo skje i kombinasjon med nødhjelpsarbeid, og da er dette et mislykket nødhjelpsarbeid. Det er ikke misjonærer som skal drive denne kampen, men forskjellige lands regjeringer og befolkningen i disse landene som skal presse de regjeringene det gjelder til å tillate at noen skifter tro. De kristne kan ikke skjule seg bak bibelsitater ovenfor dette faktum.
Problemet var ikke mine formuleringer, men at det ble en mediesak av den enkle grunn at pressen hadde ingen eller få skandaler på AP i denne valgkampen, og da var min blogging en perfekt anledning. Konsekvensen var jo at jeg ble nektet min ytringsfrihet, for man skal ha lov til å uttrykke seg klønete og spissformulere seg, særlig når man kommer med en presisering og beklagelse i etterkant. Det virker som om at når man er partimedlem, så frasier man seg ytringsfriheten. At jeg trakk meg skyldes ikke at Kolberg snakket med meg, ei heller har han ringt meg. At han kommer med slike usannheter er veldig merkelig. At både Magazinet og Norge IDAG kom med noe fantasifull tolkning av det jeg hadde skrevet, gjorde ikke saken bedre skulle en tro.
Norge IDAG hevder at jeg skrev at ”Kristne som forfølges på grunn av manglende religionsfrihet har han ingen sympati for, han koser seg med tanken på at dette skjer”. Magazinet på sin side hevder i en av sine overskrifter at jeg ”jeg vil se kristne råtne”. Begge deler er svada og tull. Jeg har aldri skrevet noe slikt. Derimot har jeg antydet at i de tilfeller at kristne i Iran (armenere) blir henrettet av regjeringen i landet, så er det på grunn av at de driver med misjon.. Men dette betyr jo langt i fra at jeg applauderer forfølgelse av kristne. Jeg er imot enhver forfølgelse enten det er kristne, jøder eller muslimer.

Mathias Reither